Ettertanken

Etter at Per og Charlotte Fugelli flyttet da tiden som distriktslege var tilbakelagt, kjøpte de et hus på Lyngvær, som ble et kjært reisemål og et tilfluktssted for familien. Her kunne de være nærmere naturen, samfunnet som var dypt forankret i deres hjerter, og både gamle og nye venner, og deres nabo - vanntårnet.

På begynnelsen av 2000-tallet fikk Per og Charlotte ideen om å transformere vanntårnet til en tenketank. De ønsket å åpne det for lokalbefolkningen på øya, slik at de kunne nyte utsikten og finne ro til ettertanke. Planene for tårnet ble presentert i 2005, med støtte fra tidligere ordfører på Røst, Arnfinn Ellingsen, og arkitekt Ole Wiig fra NSW Arkitektkontor. Dessverre måtte planene legges på is da Per ble syk.

Prosjektleder og initiativtaker for prosjektet Ettertanken As, Martin Otterbeck, ble kjent med Per, Charlotte og deres visjon gjennom sitt arbeid som filmfotograf, sammen med regissør Erik Poppe i filmen "Per Fugelli - Siste Resept". Filmen utforsket Pers siste år etter åtte års kamp mot kreft og hans søken etter mening i møte med døden. Per hadde hørt at Martin tidligere hadde omgjort en gammel oljetank i Skrova, og han utfordret lekent Martin ved å si at hans egen tank var bedre enn Martins. Dermed ble grunnlaget for Ettertanken lagt.

I løpet av utredningsfasen tok Martin kontakt med Einar Grann-Meyer, mannen bak det opprinnelige vanntårnet. Til tross for sin alder og kreftdiagnose lot Grann-Meyer seg begeistre av de nye planene for sitt gamle tårn. Martin engasjerte også flere gode venner. Tusenkunstner Anders Tomren hjalp til i tegneprosessen og bygningsingeniør Jon Skappel med tekniske utfordringer. Norconsult var også innom og utførte tekniske prøver av betong på tårnet.

Prosjektet Ettertanken As besto av Martin Otterbeck og Pål Thomassen. Duoen har vært kamerater fra barnsben av og oppdaget gleden av snekring sammen med bygging av ei trehytte i øyparadiset Hvaler, med sine respektive fedre, Tormod og Finn som arbeidsledere.

Etter at prosjektet Ettertanken AS realiserte sine planer sommeren 2024, lå det flere års forarbeid og et år med intens bygging i vær og vind bak dem. Navnene til støttespillerne kan leses på trappetrinnene opp til Ettertanken og på plaketten med navnet "Omtanken". Her, som i begynnelsen av tårnets historie, finner vi uvurderlig støtte fra lokalt næringsliv, ildsjeler og Røst kommune.

Vanntårnet sto ferdig på Lyngvær i 1962 og har siden vært et landemerke i horisonten. 

Etter 2. verdenskrig var det stor aktivitet over hele landet med gjenoppbygging og satsning på infrastruktur, inkludert vann- og avløpssystemer. Dette gjaldt også for Røst.

Før et aksjelag bestående av lokalt næringsliv startet byggingen av vannverket, måtte befolkningen og bedriftene på Røst hente vann fra brønner og sisterner. Mange hus hadde sin egen brønn, med varierende kvalitet på vannet. Brønnene måtte vedlikeholdes årlig, og enkelte hus hadde støpte vannkummer i kjellerne for regnvann. Båtene hentet vann fra store kummer på Røsslyngvær, og det var også tre Stadsbrønner hvor vann kunne hentes. På tørre somre ble vannet fraktet fra en kilde i Storfjellet ved hjelp av pumper, bøtter og pøser.

Byggingen av vannverket startet i 1961 med etablering av et basseng fylt med vann fra tjern på Røstlandet. Vanntårnets funksjon var å pumpe opp vannet fra bassenget for å gi trykk i vannsystemet. Det andre byggetrinnet ble fullført i 1964, med et omfattende nettverk av vannledninger rundt om på Røst. Lokale og entreprenører fra Bodø og Sortland deltok i arbeidet.

Vanntårnet fungerte ved å pumpe vann fra bassenget og distribuere det gjennom vannledninger på øya. På grunn av den flate topografien på Røst, var det nødvendig med trykk for å fordele vannet til husene. Tårnet kunne lagre opptil 80 000 liter vann, og vanntrykket ble oppnådd ved å slippe vannet fra en høyde på femten meter.

Selv om det var noe lokal skepsis i begynnelsen, ble vannverket gradvis akseptert da flere tilkoblet seg. En kald vinter i 1965 førte imidlertid til frostsprengninger i linjene, og Kystvakten måtte levere vann til Statsbrønnene. På slutten av 1960-tallet overtok Røst kommune vannverket fra aksjelaget.

På 1980-tallet var det en rettssak knyttet til renseanlegget, og lokalsamfunnet klaget over varierende vannkvalitet, sammenlignet med kaffe. Et nytt vannverk ble bygget på Røstlandet, og vanntårnet ble tømt i 2002, noe som markerte begynnelsen på forfallet.